Johannes Itten (1888-1967)
Ved rett bruk av farger i for eksempel bilder og reklame, kan
en fremheve det en synes er viktigst for tilskuerne. Dette er noe den
sveitsiske fargeteoretikeren Johannes Itten har beskrevet nærmere i
boken Kunst der Farbe i fra 1961, hvor fargesirkelen og de 7 ulike fargekontrastene
spiller en sentral rolle. Jeg har selv hentet mye av informasjonen fra boken
Design og håndverk (2006) av Løvstad, Å., & Strømme, L. Siden denne
bloggartikkelen skal ta for seg farge i kunsten fra ulike epoker og fra ulike
kunstnere ønsker jeg å starte med å vise dere fargesirkelen det er snakk om i
forkant av epoker og kunstnere.
Fargesirkel hentet fra:
Ekspresjonismen:
Ekspresjonisme
betyr en modernisme av malerkunsten med enklere og mer primitive trekk hentet
fra tysk, østerriksk og skandinavisk kunst i starten av 1900 tallet, men hvilke
kunstnere og eksakt opprinnelse er omdiskutert. Hovedmålet var imidlertid å
uttrykke kunstnernes subjektive reaksjoner på virkeligheten, hvor en ofte
forlot sentralperspektivet, og komposisjonen ble preget av uro og
diskontinuitet. Fargene skulle være sterke, rene og ublandede og har en
selvstendig og uttrykksbærende funksjon. Fargene gul, rød, oransje og blå, grønn
var vanlig, påført i rene flater. Tegningen hadde ofte hardt vinklede svarte
konturer.
Ekspresjonismen
var inspirert av afrikansk og eksotisk kunst, russisk og tysk folkekunst, og
søkte det rå, uferdige i materialer og teknikk. Vincent van Gogh blir gjerne
sett på som en forløpere til ekspresjonismen, men mange, meg selv inkludert,
regner ham som ekspresjonist. Informasjon om epoken er hentet fra
Vincent van Gogh (1853-1890)
Den nederlandske maleren Vincent van Gogh stammer fra ekspresjonismens
tid. Han kom fra en fattig storfamilie hvor hans far var prest. Han ble tidlig
influert av kunst gjennom hans arbeid i onkelens kunsthandel, og reiste i den
forbindelse mye til London og Paris. Selv begynte han ikke å male for alvor før
i slutten av 1870 årene.
Allerede i ung alder slet han med store depresjoner og dette ville følge
ham livet ut. Dette lå nok også til grunn for de mange disputter og feider som
oppstod mellom ham og hans familiemedlemmer, kvinner og venner. Den meste
kjente krangelen er nok den han hadde med en annen kjent maler, Paul Gaugin,
hvor Van Gogh ender opp med å skjære av sitt eget øre. Dette resulterer i
innleggelse på sinnssykehus, hvor han til slutt tar sitt eget liv i 1890. Hans
tydelige, brede og markante penselstrøk og hans valgt av sterke farger bærer preg av hans noe turbulente og fargerike liv. Han benyttet seg ofte av sterke
farger, hovedsakelig primær- og komplementærfarger. Info om Van Gogh hentet fra:
og
Bilde av Van Gogh hentet fra:
Stjernenatt (1889) hentet fra:
Her
har Vincent van Gogh nok en gang benyttet seg av sterke og klare komplementær-
og primærfarger. Det er dette vi kaller å benytte seg av komplementærkontraster. Det er hovedsakelig benyttet gult og blått,
men en kan også se at han har benyttet seg av rødt, både for seg selv og som
blandingsfarge. Han har med andre ord benyttet seg av de fargene med størst egenkontrast. Bruken av mer blått enn
gult gir også en god kvantitetskontrast,
det gir med andre ord en god fargebalanse i bildet. Det er benyttet både duse (lyseblått,
lysegult og lysegrønt) og sterke farger (blått, gult og rødt), så dette skaper
store kvalitetskontraster, hvor de
sterke fargene har høyere kvalitet enn de duse. De lyse fargene mot den mørke
bakgrunnen skaper også en slags simultankontrast,
hvor de lyse områdene virker større her, enn de f.eks. ville gjort på en hvit
bakgrunnen. De samme lyse og mørke feltene gir også en stor lysmørk kontrast, som trekker vår
oppmerksomhet mot feltene der kontrasten er størst. De oransje og gule feltene
er varme mot de kalde blåtonene, dette gir også store kaldvarm kontraster. De ulike kontrastene skaper følelser av rom,
bevegelighet, dybde og ikke minst sinnsstemning.
Bildet
ser ut til å ha en overvekt av dystre blåtoner. Blått assosierer vi gjerne med
noe kjølig, fjernt og noe uendelig, men det kan også symbolisere likevekt. Hvitt
er gjerne uskyld og renhet. Gult forbinder vi gjerne med positivitet, liv og varme,
men ulike gultoner kan også sees på som misunnelse, aggresjon og sjalusi.
Oransje er lys, glede, livsglede, energi og kjærlighet. Dette kunstverkets farger
og bevegelser gir uttrykk for noe dystert og stormfullt, med enkelte lysglimt
som gir håp. Kanskje en trekkes mot det ukjente og guddommelige der oppe? Uttrykket
blir imidlertid noe ganske annet om en laster ned bildet fra f.eks. snl.no. (Se
under)
Dette virker med en gang mer livlig og oppløftende. Det
grønnaktige skjæret gir bilde et mer frodig og levende uttrykk, hvor ting
vokser og gror i motsetning til det kalde, nesten litt døde landskapet over.
Den oransje fargen som lyser ut av hjemmene her gir et mer varmt, kjærlig og
innbydende inntrykk.
Så jeg ønsker med dette å vise hvor aktuelt og viktig det er å
finne bilder som best representerer originalen, iallfall om en skal blogge om
kunst… Hvilket som stemmer best overens med originalen er vanskelig å si, men
jeg velger å tro at Store norske leksikon er en mer troverdig aktør enn
Wikipedia.
Renessansen
Renessansen blir både omtalt som de nye idestrømningene som
brøt med kirkens middelalderske livssyn og som dens søknen etter de gamle
tanker og ideer fra antikken. Vi snakker gjerne om en slags gjenfødelse av
antikkens verdier. Den hadde sitt gjennombrudd i Italia på 1300- og 1400-tallet og
begynte deretter å spre seg til resten av Europa.
Under ungrenessansen
fra ca. 1400–1480 ble perspektivet oppdaget, portrettene mer realistiske og
antikke kunster gjenopptatt. Karakteristisk for kunsten i denne perioden var
klassiske proporsjoner, regelmessighet og symmetri. En av de mest fremtredende
malerne fra denne epoken var Sandro Botticelli. Info om renessansen er hentet fra:
Sandro Botticelli (1444/45-1510)
Sandro Botticelli var en florentinsk maler
født på midten av 1400 tallet, som for det meste arbeidet ut fra Firenze. Han
viktigste virkemiddel i kunsten var hans særegne bruk av linjer. Linjene ble
fremhevet av hans valg av farger som gav maleriene hans bevegelse og liv. Han
var en kunstner av sin tid, der både kristendommen og humanismen influerte hans
verker, han var et barn av renessansen. Info er hentet fra:
Antatt selvportrett hentet fra:
Venus fødsel hentet fra:
I Venus’ fødsel (1482) har Botticelli benyttet seg av dusere
farger i bakgrunnen og sterkere farger i forgrunnen. Det er ikke benyttet veldig
klare og sterke farger, så en kan ikke si at det er store kontraster, men kvalitetskontrasten er likevel fremtredende.
Svart og hvitt, som ikke er noen farge, er benyttet for å
dempe intensiteten i fargene, samtidig som de er benyttet for å skape skarpere
kontraster (se da spesielt på føttene til kvinnen til høyre hvordan de bedre
kommer frem i.f.t. føttene til både Venus og englene til venstre. Dette kalles
gjerne for lysmørk kontrast.
Hvitt symboliserer gjerne uskyld/renhet, så den nyfødte Venus’
«hvite» hud, er neppe tilfeldig valgt. Hennes oransje/gullaktige hår kan blant
annet symbolisere en høyere rang, energi, livsglede, kjærlighet og lykke. Den
varme hårfargen skaper også stor kontrast mot den (kalde) blå himmelen og det
grønne havet, det skaper en slags romlighet, der Venus trer frem i forgrunnen.
Dette er en kaldvarm kontrast samtidig
som det er en komplementærkontrast (blått
vs. oransje). Se gjerne på fargesirkelen over, der vil du oppdage at oransje
ligger på motsatt side av blå og derav er komplementære farger. Du vil også se
at oransje hører til de varme fargene til høyre i sirkelen og blått til de
kalde fargene til venstre. Det grønne havet kan symbolisere spiring, vekst og
ro, noe som kan få oss til å tenke at havet nettopp har gitt liv til Venus.
Mengden av sterke (gult og rødt benyttet i hud, hår og klær)
og svake farger (blått og grønt benyttet i himmel, hav og klede) er godt
balansert og gir en fin kvantitetskontrast.
Fargene som er benyttet er ikke de farger med størst egenkontrast hvor primærfargene er satt sammen for å utgjøre
bildet, her er heller sekundærfarger som grønt og oransje benyttet. En kan
derfor hevde at det har en middels egenkontrast.
